Problemløsning – miljøsvakhet

Problemer støter man på i hundetrening, enten store, små, man blåser de ut av proposjoner, overtenker og overreagerer. Her skal jeg vise vår (jeg og Valpis) sitt største problem, men også vår styrke.

Valpis har alltid hatt lett for å bli skremt av ting som faller, beveger på seg, ol. Hun har aldri vært verdens sterkeste i miljø. Men det hun derimot har er et utrolig sterkt bånd med meg. Så om jeg sier det er greit, så gjør hun alt for å klare å få det til. På FA(film her) så de det samme, hun reagerer stort, men avreagerer fort og hun bruker meg som en sjekk om det er «greit».
Dette er noe vi har hatt problemer med i andre sporter, og hverdagen. Jeg utnytter Valpis sin sosiale kamplyst og hennes drifter for å overkomme ekle situasjoner.

Når hun var mindre betydde det f.ex at hun klarte å velte en søppelbøtte i en park i oslo, den var av metall og det braket og det smalt, hun ble kjemperedd og bare neinei – går ikke dit. Jeg slapp henne og gikk bort og begynte å slå i bøtta og kampe med bøtta, alle drifter kicket inn og Valpis løper inn og hopper på og resultatet den ble kjempekul. Men det skal sies – dette er hva som fungerer for meg og Valpis – du må alltid se ann din egen hund og hva som er best. Falt et skilt løp vi bort og sloss med det og tok det ilag. Valpis i jobbmodus blir nemlig ikke redd. Så om jeg har hun i riktig modus før en rally bane, så går det supert, er hun i feil modus så er tidtakeren skummel og vi bruker hele starten på å først sladre på den, så kanskje komme oss noen skilt avgårde før det kan rakne ihop.

Dette innebærer at jeg har startet mange ganger og brutt masse av hensyn til Valpis, jeg har gått sålenge hun har riktig modus og holdning, når det har blitt for tøft har vi brutt og lekt og kost oss.  Noen kan mene jeg pusher henne ut i ting hun ikke tåler, eller at jeg kaster penger ut vinduet. Jeg vil si at vi til sammen har bygd oss sterke erfaringer og funnet ut hvordan ting fungerer for oss ilag. Hvordan jeg er hennes beste teamspiller.

De fleste rundt oss i treningsmiljøet har sett hvor lite som skal til for at Valpis detter ut, og ikke klarer å jobbe. På rally kurs med Merete før jul 2016 måtte vi være alene i hallen på vår runde, for det var nok å være oss + Merete. Ett år senere kan Valpis trene løs rundt masse hunder, jobber bra og er bare fokusert på vårt forhold og hva vi gjør ihop.

Så hvordan har jeg blitt klippen til Valpis?

• Jeg trener positivt
• Jeg har lært henne en serie med adferder som gir hun mulighet til å si ifra at ting er ekkelt
• Jeg er tolmodig (og ja det er lov å grine og være lei seg over at det ikke går som man ønsker – eller fort nok)
• Jeg jobber med problemet heller enn å prøve å ta snarveier for å unngå det
• Jeg tar tid og trening til hjelp

Jeg har to klipp fra søk nå i 2018 hvor hun kommer i en situasjon og hvordan vi løste det.

Her søker vi i en garasje, og hun har en markering som er å slenge rumpa ut bak seg og dermed faller hun ned. Alt jeg gjør her er å bekrefte at du gjør riktig jobb,fortsett – jeg lager ikke noe stort nummer ut av det men derimot belønner masse når hun takler det.

Dette er fra idag, hun blir redd for tingen som tipper, jeg roser og støtter den opp og lar henne gå inn selv. Tidligere i livet hadde jeg antageligvis måtte booste henne mer for å støtte henne.

Jeg har jobbet så mye for å få til at vi kan gå ut og erobre verden ilag, og jeg stod og gråt som bare det når Valpis kom på pallen i et løp hvor hun hadde en episode hvor hun ble redd, og man apåtil får påpekt fra dommer hvor bra jeg håndterte situasjonen og Valpis.

Så oppsummeringen? Det er mange veier til mål, man må gjøre det som er rett for hunden og lære å kjenne hundens grenser. I disse sosiale medie tider så fokuseres det som regel bare på det perfekte, derfor er det viktig å ta opp det vanskelige også, det man kanskje ikke vil skryte av. Husk å del opp treningen i små biter, fokuserer på de små seirene og klar å se det store bildet og målet uten å bli blind på at det ikke alltid er 100% perfekt. Veien blir til mens man går.